Forsiden LEGG MEG TIL SOM VENN Facebook Weheartit Videoer Twitter SPØRSMÅL?

Kategori: Tankekræsj

Sett døden

23.10.2013 @ 17:02 i Tankekræsj 7 kommentarer

Hei, nå er det en stund siden jeg blogga sist. Vet ikke en gang om dere husker meg, jeg ser at det er folk inne på bloggen, og det er jo alltids koselig.
Grunnen til at jeg blogger nå er fordi jeg har utrolig mye på hjertet som jeg må få delt ut.

Mandag, klokka 14.20 fikk jeg høre av min mamma at bestefar var dårlig, jeg trodde ikke at det var så ille som det det faktisk var. Jeg fikk sove hos kjæresten min denne dagen. Mest fordi jeg spurte men også fordi mamma ikke var hjemme den natta. Hun var å passet på bestefar på helsetunet. Dagen etter fikk jeg høre at han hadde hatt anfall hvert 20 minutt. Jeg ble litt satt ut men valgte alikevell å dra på skolen. Denne skoledagen gikk DRIT sakte. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å møte bestefar, siden jeg ikke ville se han ha det vondt og fordi jeg ville ikke se han dø.
Før jeg dro dit hadde han hatt 50 eplepsi anfall, bare fra klokka 05.30-13.30 

Jeg fikk sitte på med moren til kjæresten mintil helsetunet sånn at jeg kunne se bestefar for siste gang, noe som jeg er utrolig takknemlig for. Jeg ga kjæresten min en klem, med en gang klemmen slapp kom tårene. Jeg gikk inn på helsetunet der jeg møtte mamma i gangen, jeg hadde klart å samle tårene før jeg gikk inn. Med en gang jeg så mamma begynte jeg å gråte, igjen. Hun fulgte meg inn på rommet der bestefar lå. Jeg forventa og se ett livløst menneske som ikke pustet. Da jeg kom inn så jeg nesten det jeg hadde forventa. Dødt, men han pusta. Jeg satte meg ned på fanget til mamma der jeg kunne trøste mamma og gråte litt selv.  Min bror hadde satt seg på første fly for å rekke å møte bestefar før han sovnet inn. 
Pusten til bestefar var tung, men det har den alltid vært. Han hadde slim i lungene. Han var tynn og mager.
Jeg var kald på hendene mine og holdt bestefar i den ene hånda han ikke er lam i. Han hadde en veldig varm kropp. Jeg holdt hånda hans lenge, ikke var det tegn til noe bevegelse. Eneste tegn på at han lever er pusten. Jeg fikk låne et par ullsokker av bestefar sånn at bena mine var varme også. Når han holdt hånda mi så klemmer han og stryker på hånda mi. Det er rart siden han har ingen krefter igjen etter så mange anfall. Jeg begynte å grine igjen.  Pusten durer og durer, en ble søvnig av pustinga til slutt.


Jeg og bestefar, hånd i hånd.

Å snakke med mamma den tiden var veldig godt, plutselig ble det stille, jeg ropte til mamma at han slutta å puste. Det var en knapp på veggen som tilkaller personalet med en gang, og mamma sa jeg måtte trykke på den. Jeg var klar for at bestefar skulle dø. 
Etter 1 minutt fikk han pusten tilbake, jeg ble redd fordi alt var så dramatisk. Jeg hadde aldri sett døden før, bare hørt om den og vært i nærheten ved avskjed. Så jeg trodde at det var som på film, der alt var smertefult og kort.  
Mamma hadde klart å roe meg ned etter det første pustestoppet han fikk og jeg fikk et glass med blåbær biola av legen som var der. Det var godt, de første 3 slurkene.
Vi ventet fremdeles på min bror som skulle komme, og det begynte å haste veldig med tanke på at han fikk pustestopp. 
Mamma prøvde å ringe bror for å høre hvor han var, han tok ikke telefonen. Jeg ringte bare for å sjekke om han tok telefonen 1 minutt senere.  Han tok telefonen, men akuratt da han tok den så fikk bestefar enda et pustestopp.Denne gangen et værre pustestopp enn forrige gang. 
Han ble helt blålilla i ansiktet. Jeg klarte ikke å få ut noen ord av munnen når han tok telefonen fordi jeg var sikker på han kom til å dø. Mamma sa hva jeg skulle si og han rakk toget. Mamma sa til bestefar "Hold ut, bror kommer snart!" og han tok et åndedrag til, og et til og fler og fler. Tiden gikk utrolig sakte når vi ventet på bror. Bestefar kunne dø når som helst.  

Legen kom innom flere ganger og tok slim ut av munnen, tok på leppepomade og spraya munnen sånn at den holdt seg fuktig. 
Jeg satte veldig pris på at de snakket til han, siden når folk dør er hørselen det siste de mister. Når jeg kom dit var allerede bestefar blind.

Jeg bestemte meg for å gå ut og ta en pust fordi det ble litt mye for meg. På tur ut døra så jeg bror kom med taxien, jeg ble letta og trengte ikke frisk luft alikevell. 
Jeg viste vei til der bestefar hadde rom, bror er ikke den som gråter mye, men jeg så en liten tåre. Når han kom innenfor døra så ble det helt rolig hos bestefar, han hadde ventet på at alle skulle samles. Ventet på at vi skulle være der med han siste delen av livet, det merket vi. Mamma sa til bestefar "Du kan gi slipp å hvile nå, Pappa". Selfølgelig ble jeg trist av at hun sa det. 
Det var som å vente på døden. Vente på at han skulle få fred og kunne slappe av.

Etter bror kom så var han rolig lenge, han hadde små pustestopp på 3-10 sekunder innimellom.
Vi hadde sitti der i 3-4 timer og vi ble sultne, jeg hadde bare spist 2 rundstykker og 1 yoghurt på forrhånd, så bror bestemte seg for å kjøre på butikken og kjøpe boller og cola.
Tiden gikk også sakte når vi ventet på at han skulle komme tilbake.
Når han kom tilbake så hadde vi bollefest med bestefar, ikke at han spiste, eller sa noe. Han var bare tilstedet og man merka at han hørte oss.  Legen syntes det var bra vi koste oss selvom det var trist. klokka nermet seg halv 11 og vi fikk en nattvakt, men vi bestemte oss for å passe på han selv. På dette tidspunktet hadde han allerede fått 2 doser med morfin mot krampene siden noe krampemiddel fungerte ikke. 

Klokken ble nærmere 2, jeg fikk et rom å sove på. Det var koselig der, eneste var at noen som var der ropte og skreik på natta.  Jeg sovna etter en time med skriking. Jeg sov ikke godt, jeg hørte hva som skjedde men jeg slappet av. Jeg ble vekket en gang fordi bestefar var veldig dårlig og han kanskje ikke overlevde lenger enn en halvtime. Jeg gikk fort til rommet hans. Han hadde fått flere pustestopp, jeg holdt han i hånda igjen, fremdeles varm og god, men fingertuppene var blå. Han gispet luft og du hørte surklet i lungene hans. 
Han roet seg ned når hele familien var der igjen. Og jeg sovnet nesten sittenes. Jeg gikk å la meg igjen, denne gangen sov jeg nesten ikke i det heletatt.

Igjen ble jeg vekket av samme beskjed som sist. Han kunne dø veldig snart.
Jeg kom meg fort opp på beina og satte med ned vedsidenav han. Denne gangen måtte det være en vakt der siden han var så dårlig. Han fikk en ny dose med morfin.
Han pustet kjapt og tungt, mye surkling denne gangen også. Vi satt stille og så på han, gråt litt og var redde alle sammen.
Etter en times tid med mange pustestopp i mellom, ble han stadig bedre. Og vakta trengte ikke å sitte med oss lenger.

Vi satt alene en stund, folk kom med frokost til oss og sa at vi var tøffe som var oppe mesteparten av natta. De sa også at bestefar var utrolig heldig som hadde en sånn familie som oss. Vi spilte på mobilen, ipad og snakket mye sammen. Det var tungt og vanskelig og holde seg oppe. Ikke fordi han var syk, men fordi vi visste ikke hvor lenge vi kom til å holde ut.  

Mamma la merke til at han pustet litt kortere, verken jeg eller bror la merke til det, men hun ringte i alarmen. Ei veldig koselig lege kom inn, det var primærlegen til bestefar. Hun så på han, klappet han. Så løftet hun blikket opp til meg, bror og mor og sa at nå var det bare minutter til han døde, siste fase. 
Det gjorde meg trist. Han pustet veldig kort og veldig ofte pustestopp på lenger tider. Bestefar skummer ut av munn. Han sluttet og puste og legen sa "Nå er han vekke". Men så viljesterk som bestefar er så nektet han å dø enda. Jeg hadde hjertet i halsen, og alt var veldig brutalt og ukoslig og se på. Han pustet fremdeles, kort og skjeldent. Hver gang han stoppa tenkte jeg "jeg vet du kommer til å starte å puste igjen". Dessverre. Det siste pustet hans var trist, han lå stille, med øynene halvveis åpne. Akuratt før hjertet sluttet å slå, så smilte han et lite smil.
Jeg hadde aldri sett et dødt menneske, dette var første gang. Det var værre enn jeg trodde.

Legen tilkalte noen andre, de tok med et hvitt lys og ryddet rundt han.
De skulle fikse bestefar, gjøre han pen og vaske han. Vi hadde bestemt oss for og gå ut av rommet når de holdt på med dette. Det var trist, veldig trist, men også best for han.
Når vi gikk inn igjen, lignet han ikke på seg selv. Han så fredfull og tynn ut. Når jeg så på han så inbilte jeg meg at han pustet fremdeles, bare stille. Jeg så det, men det var syner. Jeg har ikke innsett at han er død. Det hvite lyset brenner fremdeles og jeg ser på bestefar, alt er så trist. 

Det kom leger innom og kondolerte, og sa vi måtte ha et møte når vi følte for det.
Vi satt inne hos bestefar en halvtimes tid og snakket for oss selv.

Vi var klare for møtet. Det handlet om hva som skjer i ettertid, det er så mye mer enn det jeg trodde.
Vi snakket om begravelsen, begravelsesbyrå, dødsattest osv.. 
Når vi kom tilbake til rommet der bestefar lå fant vi fram klær som vi ville han skulle ha på når han skulle ligge i kista. 
Da fant vi frem en shorte, mørkeblå, ikke for mørk heller. En bukse, raggsokker, pensko og underbukser. Grunnen til raggsokker og pensko er fordi det var sånn han kledde seg til fest.

Før  bestefar ble dødssyk så hadde han hatt 3 slag, bare det er utrolig at han har overlevd. Han har et utrolig sterkt hjerte og det har alle legene sagt også. 
Bestefar var lam på høyresiden av kroppen og kunne ikke snakke. Sånn ble han for 8 år siden.
Men sånn jeg husker han er han veldig morsom, liker å tulle og vil alltid gi folk sjokolade som han ikke liker. Fantastisk bestefar. 

Under all denne tiden snakker jeg ganske ofte med kjæresten min også, det var godt å ha noen å snakke med og ta kontakt med. Jeg er utrolig glad for å ha deg Kine<3 Uten deg hadde jeg nok ikke tatt dette så bra som jeg gjorde.




Nå har vi funnet et begravelsesbyrå og funnet har funnet denne kisten som vi syntes passer fint. 
Det er mye å gjøre og jeg tar fri fra skolen for å få tankene i orden etter all den opplevelsen og sorgen.  

Ikkeminst for å passe på mamma, hun er enebarn og ikke store familien. Så jeg og bror er de eneste hun har. Familie går fremfor alt.  
Man finner ikke ut at familie er så viktig før man virkelig trenger noen å støtte seg på.  Derfor jeg skal hjelpe mamma med å ta valg også når det kommer til begravelsen, hun har ingen å diskutere og bli enige med ting. 

Så i morgen skal vi få besøk av begravelsesbyrå og snakke sammen.
Det skal bli godt å få råd om hva vi skal gjøre fremover.

Og til slutt så vil jeg si hvil i fred, bestefar. Jeg tror det var godt for deg og hvile nå. 

Beklager for at dette ble så grusomt langt, men trenger å dele oplevelsen selvom jeg ikke er så flink til å forklare. Det hjelper bare å få sagt det. 

hits