Forsiden LEGG MEG TIL SOM VENN Facebook Weheartit Videoer Twitter SPØRSMÅL?

Kategori: angst

Personlig, men viktig for folk å vite.

02.01.2013 @ 22:47 i angst 20 kommentarer

Hei, det er nyttår og nye muligheter. 
Dere som leser bloggen min fast leste kanskje innlegget > "Enkelte kan dra til helvete" <  om det med at ting ikke blir tatt seriøst nok når det kommer til skole og min diagnose ADHD med konsentrasjonsproblemer. Når jeg fortalte om dette til Mamma, så syntes hun rett og slett dette var dårlig gjort og at vi må gjøre noe med dette. 

Hver gang jeg snakker om dette så begynner jeg alltid å gråte, siden det er virkelig ikke noe jeg liker å snakke om, men det er noe man bare må. 

Vel, etter jul siden det er nytt år og siste mulighet til å få noe anna enn stryk på karakterkortet så har jeg og mamma bestemt oss for å ta ett tak i dette. Så når jeg begynner på skolen så gir vi en frist til kontaktlæreren på 14 dager om å innkalle til et møte med alle faglærerene mine, PP-Tjenesten, rådgiver, henne selv og kanskje hvis det trengs en advokat. Det kommer til å bli stort møte, et møte som jeg virkelig frykter for. Et møte om noe jeg hater å snakke om, tårene kommer til å trille som aldri før. Jeg er ikke den personen som gråter ofte forran mennesker. Det kommer til å bli tungt, vanskelig og slitsomt. 

Herregud, er det virkelig smart å blogge om dette? Ja, det er vel det. Jeg må få sakt ting ut, ikke til en, men fler. Det er så mange som lurer på hvorfor jeg er som jeg er, og da er det bedre å vise folk dette innlegget enn at jeg skal forklare ting hundre ganger.

Folk tenker, " Ja, folk med ADHD er bare hypre og teite" det er vertfall sånn jeg føler folk tenker.  Men ting er mye vanskligere enn det...



Sånn det er med meg..
Jeg fikk diagnosen uoppmerksom ADHD i 2007-08. Egentlig ble jeg glad når jeg fikk vite jeg hadde adhd, siden da vet jeg at det er ikke selve meg det er noe galt med, men "sykdommen" som gjør at ting blir galt. Uoppmerksom ADHD det vil da si at jeg ofte havner i mine egne tanker isteden for der fokus skal være. Og ikke har alt for mye hyperaktivitet (jeg blir ofte hyper på kveldstid, når jeg er trøtt). Jeg er veldig flink til å ikke klare å fullføre ting, jobbe med ting i sisteliten, har lite intiativ og jeg undervurderes ofte intellegensmessig. Noe som ikke er så kult. Jeg jobber alt jeg kan for å få ting så bra som mulig, men hvis interessen ikke er der så blir ting ikke gjort. Når jeg jobber så må det være helt stille, ingen bevegelser, lyder eller andre ting som kan forstyrre, hvis ikke er jeg ute av fokus med en gang.
Hvis jeg prøver og holde fokus, men hjernen min ikke klarer å følge med så blir jeg veldig fort frustrert, det koker over i hodet mitt. Men jeg klarer ikke å sleppe det ut før jeg er ett sted uten mennesker til stede.  

Jeg tåler utrolig lite motgang, noe som det har blitt mye av på skolen nå i det siste, jeg trenger ikke kjeft, det gjør ikke saken noe bedre, dette er jo ikke min feil. Det jeg trenger er hjelp og støtte. Men jeg liker ikke å spørre etter hjelp, fordi da føler jeg meg dum og patetisk. Jeg vil ikke være en av de som ikke skjønner, eller en av de som ikke forstår setninger eller sammensettninger av ting. 
Jeg vil ikke, ingen som vil å ha den diagnosen. Det suger baller skal jeg si deg.
 
Jeg vet det finnes medisiner mot ADHD, de kalles ritalin. Jeg har tatt dem, og jeg gikk på dem i ett halvt år, helt til jeg måtte fake at jeg tok dem. Jeg klarte ikke mer. Jeg får alltid mange bivirkninger av tabletter, og siden jeg har adhd, men uten så mye energi så mistet jeg energien jeg trengte. Og ble derfor trøtt og sovnet heletiden isteden. Det var ikke bare den bivirkningen jeg fikk, jeg fikk vondt i hodet, kvalm, løs i magen og jeg mista all matlyst. Og ble derfor underernært, det gjorde da saken ikke ble noe bedre. 
Jeg gikk til legen min for å spørre om det fantes noe anna alternativ, siden jeg klarte ikke mer av ritalin. Men nei, han sier det er eneste løsning, men jeg tviler.



Jeg har nå gått uten tabletter i 3-4 år, og det har gått helt greit, men det svinger. Og nå ligger det virkelig helt på bunn, det kan nok bli litt værre, men den eneste veien jeg ser er oppover, så lenge jeg får hjelp og folk hører etter hva jeg har å si. Hvordan ting er for meg, ikke bare tro at jeg ikke gidder eller hva faen de har å si.  
Det er mye tyngre enn det man skulle tro. 

Derfor føler jeg at møtet kommer til å hjelpe, hvis folk gidder å høre på hva jeg har å si, hvordan jeg har det. Det kommer til å bli beintøft å være der og snakke med så mange og si hvordan ting er for meg for så mange mennesker.

Takk hvis du virkelig gadd å lese alt.

hits