f
Forsiden LEGG MEG TIL SOM VENN TUMBLR Weheartit Videoer Twitter SPØRSMÅL?

Sett døden

23.10.2013 @ 17:02 i Tankekræsj 7 kommentarer

Hei, nå er det en stund siden jeg blogga sist. Vet ikke en gang om dere husker meg, jeg ser at det er folk inne på bloggen, og det er jo alltids koselig.
Grunnen til at jeg blogger nå er fordi jeg har utrolig mye på hjertet som jeg må få delt ut.

Mandag, klokka 14.20 fikk jeg høre av min mamma at bestefar var dårlig, jeg trodde ikke at det var så ille som det det faktisk var. Jeg fikk sove hos kjæresten min denne dagen. Mest fordi jeg spurte men også fordi mamma ikke var hjemme den natta. Hun var å passet på bestefar på helsetunet. Dagen etter fikk jeg høre at han hadde hatt anfall hvert 20 minutt. Jeg ble litt satt ut men valgte alikevell å dra på skolen. Denne skoledagen gikk DRIT sakte. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å møte bestefar, siden jeg ikke ville se han ha det vondt og fordi jeg ville ikke se han dø.
Før jeg dro dit hadde han hatt 50 eplepsi anfall, bare fra klokka 05.30-13.30 

Jeg fikk sitte på med moren til kjæresten mintil helsetunet sånn at jeg kunne se bestefar for siste gang, noe som jeg er utrolig takknemlig for. Jeg ga kjæresten min en klem, med en gang klemmen slapp kom tårene. Jeg gikk inn på helsetunet der jeg møtte mamma i gangen, jeg hadde klart å samle tårene før jeg gikk inn. Med en gang jeg så mamma begynte jeg å gråte, igjen. Hun fulgte meg inn på rommet der bestefar lå. Jeg forventa og se ett livløst menneske som ikke pustet. Da jeg kom inn så jeg nesten det jeg hadde forventa. Dødt, men han pusta. Jeg satte meg ned på fanget til mamma der jeg kunne trøste mamma og gråte litt selv.  Min bror hadde satt seg på første fly for å rekke å møte bestefar før han sovnet inn. 
Pusten til bestefar var tung, men det har den alltid vært. Han hadde slim i lungene. Han var tynn og mager.
Jeg var kald på hendene mine og holdt bestefar i den ene hånda han ikke er lam i. Han hadde en veldig varm kropp. Jeg holdt hånda hans lenge, ikke var det tegn til noe bevegelse. Eneste tegn på at han lever er pusten. Jeg fikk låne et par ullsokker av bestefar sånn at bena mine var varme også. Når han holdt hånda mi så klemmer han og stryker på hånda mi. Det er rart siden han har ingen krefter igjen etter så mange anfall. Jeg begynte å grine igjen.  Pusten durer og durer, en ble søvnig av pustinga til slutt.


Jeg og bestefar, hånd i hånd.

Å snakke med mamma den tiden var veldig godt, plutselig ble det stille, jeg ropte til mamma at han slutta å puste. Det var en knapp på veggen som tilkaller personalet med en gang, og mamma sa jeg måtte trykke på den. Jeg var klar for at bestefar skulle dø. 
Etter 1 minutt fikk han pusten tilbake, jeg ble redd fordi alt var så dramatisk. Jeg hadde aldri sett døden før, bare hørt om den og vært i nærheten ved avskjed. Så jeg trodde at det var som på film, der alt var smertefult og kort.  
Mamma hadde klart å roe meg ned etter det første pustestoppet han fikk og jeg fikk et glass med blåbær biola av legen som var der. Det var godt, de første 3 slurkene.
Vi ventet fremdeles på min bror som skulle komme, og det begynte å haste veldig med tanke på at han fikk pustestopp. 
Mamma prøvde å ringe bror for å høre hvor han var, han tok ikke telefonen. Jeg ringte bare for å sjekke om han tok telefonen 1 minutt senere.  Han tok telefonen, men akuratt da han tok den så fikk bestefar enda et pustestopp.Denne gangen et værre pustestopp enn forrige gang. 
Han ble helt blålilla i ansiktet. Jeg klarte ikke å få ut noen ord av munnen når han tok telefonen fordi jeg var sikker på han kom til å dø. Mamma sa hva jeg skulle si og han rakk toget. Mamma sa til bestefar "Hold ut, bror kommer snart!" og han tok et åndedrag til, og et til og fler og fler. Tiden gikk utrolig sakte når vi ventet på bror. Bestefar kunne dø når som helst.  

Legen kom innom flere ganger og tok slim ut av munnen, tok på leppepomade og spraya munnen sånn at den holdt seg fuktig. 
Jeg satte veldig pris på at de snakket til han, siden når folk dør er hørselen det siste de mister. Når jeg kom dit var allerede bestefar blind.

Jeg bestemte meg for å gå ut og ta en pust fordi det ble litt mye for meg. På tur ut døra så jeg bror kom med taxien, jeg ble letta og trengte ikke frisk luft alikevell. 
Jeg viste vei til der bestefar hadde rom, bror er ikke den som gråter mye, men jeg så en liten tåre. Når han kom innenfor døra så ble det helt rolig hos bestefar, han hadde ventet på at alle skulle samles. Ventet på at vi skulle være der med han siste delen av livet, det merket vi. Mamma sa til bestefar "Du kan gi slipp å hvile nå, Pappa". Selfølgelig ble jeg trist av at hun sa det. 
Det var som å vente på døden. Vente på at han skulle få fred og kunne slappe av.

Etter bror kom så var han rolig lenge, han hadde små pustestopp på 3-10 sekunder innimellom.
Vi hadde sitti der i 3-4 timer og vi ble sultne, jeg hadde bare spist 2 rundstykker og 1 yoghurt på forrhånd, så bror bestemte seg for å kjøre på butikken og kjøpe boller og cola.
Tiden gikk også sakte når vi ventet på at han skulle komme tilbake.
Når han kom tilbake så hadde vi bollefest med bestefar, ikke at han spiste, eller sa noe. Han var bare tilstedet og man merka at han hørte oss.  Legen syntes det var bra vi koste oss selvom det var trist. klokka nermet seg halv 11 og vi fikk en nattvakt, men vi bestemte oss for å passe på han selv. På dette tidspunktet hadde han allerede fått 2 doser med morfin mot krampene siden noe krampemiddel fungerte ikke. 

Klokken ble nærmere 2, jeg fikk et rom å sove på. Det var koselig der, eneste var at noen som var der ropte og skreik på natta.  Jeg sovna etter en time med skriking. Jeg sov ikke godt, jeg hørte hva som skjedde men jeg slappet av. Jeg ble vekket en gang fordi bestefar var veldig dårlig og han kanskje ikke overlevde lenger enn en halvtime. Jeg gikk fort til rommet hans. Han hadde fått flere pustestopp, jeg holdt han i hånda igjen, fremdeles varm og god, men fingertuppene var blå. Han gispet luft og du hørte surklet i lungene hans. 
Han roet seg ned når hele familien var der igjen. Og jeg sovnet nesten sittenes. Jeg gikk å la meg igjen, denne gangen sov jeg nesten ikke i det heletatt.

Igjen ble jeg vekket av samme beskjed som sist. Han kunne dø veldig snart.
Jeg kom meg fort opp på beina og satte med ned vedsidenav han. Denne gangen måtte det være en vakt der siden han var så dårlig. Han fikk en ny dose med morfin.
Han pustet kjapt og tungt, mye surkling denne gangen også. Vi satt stille og så på han, gråt litt og var redde alle sammen.
Etter en times tid med mange pustestopp i mellom, ble han stadig bedre. Og vakta trengte ikke å sitte med oss lenger.

Vi satt alene en stund, folk kom med frokost til oss og sa at vi var tøffe som var oppe mesteparten av natta. De sa også at bestefar var utrolig heldig som hadde en sånn familie som oss. Vi spilte på mobilen, ipad og snakket mye sammen. Det var tungt og vanskelig og holde seg oppe. Ikke fordi han var syk, men fordi vi visste ikke hvor lenge vi kom til å holde ut.  

Mamma la merke til at han pustet litt kortere, verken jeg eller bror la merke til det, men hun ringte i alarmen. Ei veldig koselig lege kom inn, det var primærlegen til bestefar. Hun så på han, klappet han. Så løftet hun blikket opp til meg, bror og mor og sa at nå var det bare minutter til han døde, siste fase. 
Det gjorde meg trist. Han pustet veldig kort og veldig ofte pustestopp på lenger tider. Bestefar skummer ut av munn. Han sluttet og puste og legen sa "Nå er han vekke". Men så viljesterk som bestefar er så nektet han å dø enda. Jeg hadde hjertet i halsen, og alt var veldig brutalt og ukoslig og se på. Han pustet fremdeles, kort og skjeldent. Hver gang han stoppa tenkte jeg "jeg vet du kommer til å starte å puste igjen". Dessverre. Det siste pustet hans var trist, han lå stille, med øynene halvveis åpne. Akuratt før hjertet sluttet å slå, så smilte han et lite smil.
Jeg hadde aldri sett et dødt menneske, dette var første gang. Det var værre enn jeg trodde.

Legen tilkalte noen andre, de tok med et hvitt lys og ryddet rundt han.
De skulle fikse bestefar, gjøre han pen og vaske han. Vi hadde bestemt oss for og gå ut av rommet når de holdt på med dette. Det var trist, veldig trist, men også best for han.
Når vi gikk inn igjen, lignet han ikke på seg selv. Han så fredfull og tynn ut. Når jeg så på han så inbilte jeg meg at han pustet fremdeles, bare stille. Jeg så det, men det var syner. Jeg har ikke innsett at han er død. Det hvite lyset brenner fremdeles og jeg ser på bestefar, alt er så trist. 

Det kom leger innom og kondolerte, og sa vi måtte ha et møte når vi følte for det.
Vi satt inne hos bestefar en halvtimes tid og snakket for oss selv.

Vi var klare for møtet. Det handlet om hva som skjer i ettertid, det er så mye mer enn det jeg trodde.
Vi snakket om begravelsen, begravelsesbyrå, dødsattest osv.. 
Når vi kom tilbake til rommet der bestefar lå fant vi fram klær som vi ville han skulle ha på når han skulle ligge i kista. 
Da fant vi frem en shorte, mørkeblå, ikke for mørk heller. En bukse, raggsokker, pensko og underbukser. Grunnen til raggsokker og pensko er fordi det var sånn han kledde seg til fest.

Før  bestefar ble dødssyk så hadde han hatt 3 slag, bare det er utrolig at han har overlevd. Han har et utrolig sterkt hjerte og det har alle legene sagt også. 
Bestefar var lam på høyresiden av kroppen og kunne ikke snakke. Sånn ble han for 8 år siden.
Men sånn jeg husker han er han veldig morsom, liker å tulle og vil alltid gi folk sjokolade som han ikke liker. Fantastisk bestefar. 

Under all denne tiden snakker jeg ganske ofte med kjæresten min også, det var godt å ha noen å snakke med og ta kontakt med. Jeg er utrolig glad for å ha deg Kine<3 Uten deg hadde jeg nok ikke tatt dette så bra som jeg gjorde.




Nå har vi funnet et begravelsesbyrå og funnet har funnet denne kisten som vi syntes passer fint. 
Det er mye å gjøre og jeg tar fri fra skolen for å få tankene i orden etter all den opplevelsen og sorgen.  

Ikkeminst for å passe på mamma, hun er enebarn og ikke store familien. Så jeg og bror er de eneste hun har. Familie går fremfor alt.  
Man finner ikke ut at familie er så viktig før man virkelig trenger noen å støtte seg på.  Derfor jeg skal hjelpe mamma med å ta valg også når det kommer til begravelsen, hun har ingen å diskutere og bli enige med ting. 

Så i morgen skal vi få besøk av begravelsesbyrå og snakke sammen.
Det skal bli godt å få råd om hva vi skal gjøre fremover.

Og til slutt så vil jeg si hvil i fred, bestefar. Jeg tror det var godt for deg og hvile nå. 

Beklager for at dette ble så grusomt langt, men trenger å dele oplevelsen selvom jeg ikke er så flink til å forklare. Det hjelper bare å få sagt det. 

London

30.05.2013 @ 20:25 i Bilder 0 kommentarer

Heihei mennesker. 

Igår/idag kom jeg hjem fra London. Var der i 3 dager med klassen, det var utrolig koselig. Tenkte jeg skulle slenge inn masse bilder som jeg tok. 
Og hva jeg har kjøpt kommer sikkert senere ^^
 
Dette er da klassen min, utrolig koselig klasse! Vi var i Hyde Park. 
Jeg linker bloggene demmes på navnet, sånn at du kan skjekke ut bloggen demmes.
F.V
Fredrik, Ida.R, Maura, Marlene, Stine, Ida.L, Rikke, Linn, Jenny, Elisabeth, Ellen, Meg og Julie, og Inger(som ikke kunne være med til London)


Vi var der bare i 3 dager så det ble ganske stress, men jeg og Julie klarte og løpe fra butikk til butikk og svi av masse penger.


Vi tok mye underground greier og det var morsom, selvomt vi tenkte på bombing sånn heletiden. 
Selvfølgelig var det tvilsomt at det kom til å bomba. 
Det mest irriterende med London var at det ikke var søppeldunker der. (grunnet bombing) Så vi måtte legge søppel på bakken, noe som jeg selvfølgelig fikk litt dårlig samvittighet for. 


Vi dro til designeren Nina Naustdag og fikk se alle de fine klærne hun har laget. Det er helt sykt mange perler og diamanter på dem. De veier minst 10kg. 



Jeg og Julie dro på en turbuss og så masse ting, vi så big ben og mye anna rart. Fikk dessverre ikke noe bra bilde av den men tror Julie fikk det.
Denne kirka (på bildet) ble Dianna gift. Woho.


Så skulle jeg leke superkul og prøvde en kjole. Så tada, meg i kjole folkens. Lagre bildet og spre det til alle du kjenner. 
Jk...

Men ja, utrolig fint og hyggelig i London. Jeg mååå tilbake en gang ^^

 

Har du vært i London? 

Tryna på isen...

05.01.2013 @ 20:21 i Faenskap 5 kommentarer

I helgen har jeg vert hos bestevenninna mi Helga. Hun er i York dette skoleåret, så det er veldig deilig å ha henne hjemme igjen etter så mye tid som jeg ikke har sett henne på. I dag bestemte vi oss for å ta en tur ut å ta bilder. Så her er noen av bildene. 



Jeg lekte borte tittei med Helga, veldig artig må jeg si.

Dette er Helga, yum.                                                                                                 Trærne skremte meg, veldig. (egentlig vet jeg ikke hva jeg gjør)


Jeg tryna på isen som var under snøen også falt jeg, og det første Helga gjør er å ta bilde av meg.. For en venn.. 

Også fant vi ut at vi skulle se litt tiltrekkende ut. Woho!  
Turen i skogen tok 2 timer og jeg skal bli mer sprek å gå mer i skoger og masse sånn. Hurra for fremtidig sixpack. Ellerno.

Har du tryna på isen enda?
(det er mitt talent) 

 

Tusen tusen tusen takk!

05.01.2013 @ 19:02 i Skole 2 kommentarer

Åherregud, så mye jeg har lyst til å takke dere alle, for all den støtten jeg har fått etter det forrige innlegget! Det betyr masse for meg! Jeg var livredd for hva folk sa om innlegget, så jeg turte ikke å se hva dere hadde skrevet. Grunnen var fordi jeg var så personlig, det innebar mye følelser. Etter en stund så turte jeg og se, jeg fikk gledestårer. Jeg skal holde dere oppdatert når det kommer til møtet og ting som det. Idag fikk kontaktlæreren den fristen på 14 dager, i morgen har hun 13 dager igjen, hun har ikke gjort noen ting foreløbig. Egentlig håper jeg hun ikke gjør noe, da blir det bråk. Men alikvell hvis hun gjør noe, så blir det møte, og jeg gruer meg, så sykt. åherregud... Men jeg må klare dette...


 Og igjen, tusen takk for støtta! 

 

Personlig, men viktig for folk å vite.

02.01.2013 @ 22:47 i angst 20 kommentarer

Hei, det er nyttår og nye muligheter. 
Dere som leser bloggen min fast leste kanskje innlegget > "Enkelte kan dra til helvete" <  om det med at ting ikke blir tatt seriøst nok når det kommer til skole og min diagnose ADHD med konsentrasjonsproblemer. Når jeg fortalte om dette til Mamma, så syntes hun rett og slett dette var dårlig gjort og at vi må gjøre noe med dette. 

Hver gang jeg snakker om dette så begynner jeg alltid å gråte, siden det er virkelig ikke noe jeg liker å snakke om, men det er noe man bare må. 

Vel, etter jul siden det er nytt år og siste mulighet til å få noe anna enn stryk på karakterkortet så har jeg og mamma bestemt oss for å ta ett tak i dette. Så når jeg begynner på skolen så gir vi en frist til kontaktlæreren på 14 dager om å innkalle til et møte med alle faglærerene mine, PP-Tjenesten, rådgiver, henne selv og kanskje hvis det trengs en advokat. Det kommer til å bli stort møte, et møte som jeg virkelig frykter for. Et møte om noe jeg hater å snakke om, tårene kommer til å trille som aldri før. Jeg er ikke den personen som gråter ofte forran mennesker. Det kommer til å bli tungt, vanskelig og slitsomt. 

Herregud, er det virkelig smart å blogge om dette? Ja, det er vel det. Jeg må få sakt ting ut, ikke til en, men fler. Det er så mange som lurer på hvorfor jeg er som jeg er, og da er det bedre å vise folk dette innlegget enn at jeg skal forklare ting hundre ganger.

Folk tenker, " Ja, folk med ADHD er bare hypre og teite" det er vertfall sånn jeg føler folk tenker.  Men ting er mye vanskligere enn det...



Sånn det er med meg..
Jeg fikk diagnosen uoppmerksom ADHD i 2007-08. Egentlig ble jeg glad når jeg fikk vite jeg hadde adhd, siden da vet jeg at det er ikke selve meg det er noe galt med, men "sykdommen" som gjør at ting blir galt. Uoppmerksom ADHD det vil da si at jeg ofte havner i mine egne tanker isteden for der fokus skal være. Og ikke har alt for mye hyperaktivitet (jeg blir ofte hyper på kveldstid, når jeg er trøtt). Jeg er veldig flink til å ikke klare å fullføre ting, jobbe med ting i sisteliten, har lite intiativ og jeg undervurderes ofte intellegensmessig. Noe som ikke er så kult. Jeg jobber alt jeg kan for å få ting så bra som mulig, men hvis interessen ikke er der så blir ting ikke gjort. Når jeg jobber så må det være helt stille, ingen bevegelser, lyder eller andre ting som kan forstyrre, hvis ikke er jeg ute av fokus med en gang.
Hvis jeg prøver og holde fokus, men hjernen min ikke klarer å følge med så blir jeg veldig fort frustrert, det koker over i hodet mitt. Men jeg klarer ikke å sleppe det ut før jeg er ett sted uten mennesker til stede.  

Jeg tåler utrolig lite motgang, noe som det har blitt mye av på skolen nå i det siste, jeg trenger ikke kjeft, det gjør ikke saken noe bedre, dette er jo ikke min feil. Det jeg trenger er hjelp og støtte. Men jeg liker ikke å spørre etter hjelp, fordi da føler jeg meg dum og patetisk. Jeg vil ikke være en av de som ikke skjønner, eller en av de som ikke forstår setninger eller sammensettninger av ting. 
Jeg vil ikke, ingen som vil å ha den diagnosen. Det suger baller skal jeg si deg.
 
Jeg vet det finnes medisiner mot ADHD, de kalles ritalin. Jeg har tatt dem, og jeg gikk på dem i ett halvt år, helt til jeg måtte fake at jeg tok dem. Jeg klarte ikke mer. Jeg får alltid mange bivirkninger av tabletter, og siden jeg har adhd, men uten så mye energi så mistet jeg energien jeg trengte. Og ble derfor trøtt og sovnet heletiden isteden. Det var ikke bare den bivirkningen jeg fikk, jeg fikk vondt i hodet, kvalm, løs i magen og jeg mista all matlyst. Og ble derfor underernært, det gjorde da saken ikke ble noe bedre. 
Jeg gikk til legen min for å spørre om det fantes noe anna alternativ, siden jeg klarte ikke mer av ritalin. Men nei, han sier det er eneste løsning, men jeg tviler.



Jeg har nå gått uten tabletter i 3-4 år, og det har gått helt greit, men det svinger. Og nå ligger det virkelig helt på bunn, det kan nok bli litt værre, men den eneste veien jeg ser er oppover, så lenge jeg får hjelp og folk hører etter hva jeg har å si. Hvordan ting er for meg, ikke bare tro at jeg ikke gidder eller hva faen de har å si.  
Det er mye tyngre enn det man skulle tro. 

Derfor føler jeg at møtet kommer til å hjelpe, hvis folk gidder å høre på hva jeg har å si, hvordan jeg har det. Det kommer til å bli beintøft å være der og snakke med så mange og si hvordan ting er for meg for så mange mennesker.

Takk hvis du virkelig gadd å lese alt.

Jeg lærer å sjonglere /video

05.12.2012 @ 14:30 i Video 5 kommentarer

Uff, i går så kom jeg på å lære meg å sjonglere, med klementiner av alle ting... Det gikk overraskende bra, men kameraet døde når jeg begynnte å bli flink, dessverre.. Herregud, jeg er fullt klar over at jeg har et dritdeilig ansikt og at jeg eier i dette. JEG GJØR TING JEG IKKE KAN. 
 
Ka du trur?

NY PIERCING, TO FAKTISK.

27.11.2012 @ 20:22 i Piercing 13 kommentarer

Woho, jeg har ønsket meg dette en stund, men jeg har mye mer lyst på septum, men jeg har en mor som nekter meg det, så da får jeg bare vente til jeg blir 18 år og da er det bare å pøse på med piercinger og tatoveringer.  Jeg tok piercingen igår, ganske spontant sammen med ei venninne fra klassen, hu tok da industrial i øret. 
Det som var litt artig var det at siden jeg har jobbet som piercing artist der før, så retta jeg på feilene hun gjorde siden hun var lærling. 
Kan ikke si jeg regner med hun blir så veldig dyktig for og si det sånn, virket som hun ikke hadde interessen...

Menmen, jeg valgte å ta dobbel navelpiercing, to nede. Jeg syntes det er veldig fint, og noe som ikke så mange har. Woho.


Dette var ganske ubehagelig piercing egentlig. Vertfall når man sitter og har genser på, siden de to piercingene gnisser seg sammen.. 
Men får håpe det gror bra og varer for evig. Mehehehe :3 

Har du noen piercinger? 
Vil du ha noen piercinger?  

Det kommer en dag, imorgen.

26.11.2012 @ 08:49 i Video 1 kommentar

Vi har jobbet mye med orkesteret i det siste, fordi vi hadde forestillinger med teateret. Og Tut & kjør i sørumsand hadde oppsetting av Annie. 
Man får veldig mange av sangene på hjernen og jeg synger på "imorgen" heletiden. Jeg filmet da siste forestilling og sefølgelig alt tullet vi driver 
med på orkesteret. Veldig artig og noe jeg vil gjøre igjen, utenom å signere 100 plakater, krampe i hånda.  



Det var vertfall veldig artig og være der, woho.

Har du vert med i teater/orkester før?

CakeMonday #1 VIDEO

25.09.2012 @ 12:31 i CakeMonday 4 kommentarer


Vi lagde forresten boller og kanelboller/Kanel i svingene som jeg kaller det.
Yum.
 
Har du laget kake på CakeMonday enda? ^^

Ja, vet det er tirsdag, men redigerte videoen i går... 

CakeMonday!

13.09.2012 @ 19:13 i CakeMonday 9 kommentarer


Jeg, Eline og Oda lå og så på stjernene sent på kvelden i går, så tok man litt bilder. Så masse stjerneskudd og da ønsker man seg ting. 
Liker og se på stjernene, kan gjøre det i en evighet, laaang evighet!

Grunnen til at vi kom på CakeMonday 
Det er sikkert en del som lurer på hva i alle dager cakemonday er fornoe. Eller, det sier egentlig seg selv. Man lager kake på mandager, siden mandag er egentlig en utrolig kjip dag! Så da skal man gjøre dagen bedre ved og lage kake/kjeks samma greia, bare noe godt og søtt. 

1. Du må finne deg en CPFL!
( Cake partner for life )
2. Bak kake hver mandag som mulig med din CPFL!
3. Spis, og kos dere og få mandagene til å bli best mulig.  


Jeg har da funnet meg en CPFL, og INGEN kan gjette hvem det er!  

Så denne mandagen lagde jeg og min CPFL oreokake, det var supergodt, men som alle vet, kan oreokake bli kvalmende i mengden.  Tok dessverre ingen bilder av kaka, bare meg som lager den, men det trenger ikke dere å se. Vil ikke knuse skjermene deres... 


JOIN CAKEMONDAY DU OGSÅ! 

JAFNADHR 2012 - BILDER OG VIDEO

24.07.2012 @ 23:02 i Video 5 kommentarer

Jeg har da vert på jafnadhr, verdens beste sommerleir! Aldri møtt så mange kule, awesome og morsomme mennesker, så her kommer det masse bilder og sånn fra jafnadhr, har også laget en film som kommer i slutten av innlegget.. 









Var du på jafnadhr? 

LEKER FOTOGRAF

05.07.2012 @ 21:56 i Bilder 9 kommentarer

Slang meg på mopeden med Guro og tok noen bilder i dag, fordi vi ikke hadde noe bedre å gjøre.




Ja, det var noen av bildene jeg tok. Håper snart det skjer noe mer spennende i sommer. Så da pleier jeg å tusle rundt å ta bilder av alt. Nesten i vertfall. Nå er jeg trøtt og vurderer å sove, men det skjer ikke.
 

Til min bestevenn, Eline Mangen.

11.06.2012 @ 21:49 i Blogg 4 kommentarer

Virker kanskje litt rart og skrive ett innlegg på bloggen om Eline, men det er fordi jeg vil vise alle at jeg er veldig glad i henne. 
Jeg gidder ikke å fortele hele historien hvordan vi møttes og hvordan vi ble så gode venner (men hvis du er  interessert kan du lese den HER)

Dette er da Eline, min bestevenn. Vi har nå kjent hverandre i 7 år og det er helt utrolig hvor mye ting forandrer seg på disse årene. 
Da jeg møtte henne først hadde hun blondt hår, runde briller og var ganske normal. Bare 2 eller 3 år senere møtte jeg henne igjen, umulig å se at det var samme person. 
Vi tok kontakten og ble bare mer og mer kjent, nå er vi så godt kjent at jeg nesten bor hos henne. Det er veldig koselig og ha en familie nummer 2. 
I det familiehuset har jeg en lillesøster, en mor og en far. Også Eline da. Om ikke lenge skal jeg flytte inn i huset også må hele familien flytte inn 
i randoms hytta. (Trehytta våres). Grunnen til at den blir kalt randoms hytta er forid vi spiller sammen og vi kaller oss "Random-Boksav-Smiley-Identitet"
Vi pleier å turnere over hele norge, vi har bare ikke kommet oss ut av akershus helt enda. Selvom disse 7 årene har gått fort, kanskje litt for fort har jeg blitt veldig glad i Eline, tror jeg aldri har vert så glad i en person før. Jeg har da laget en liten video til henne siden jeg ikke fikk møtt henne i dag, så her er den. 


Gratulerer med dagen Eline <34567890

Cupcakes // star wars

07.01.2012 @ 16:48 i Blogg 10 kommentarer

Hei lørdagsfolk!
Jeg er da fremdeles hos Eline, og vi har da baket cupcakes, og de ble knallgode!
Vi brukte ganske lang tid på å dekorere dem. Inni er det sjokoladebiter til og med! 8D 


Noe star wars og noe ikke star wars... Heheh, nå driver vi og lager epleknyter. Det er overrasskende godt til å være eplee... Jeg er veldig sliten btw, etterpå skal vi se episode 3, 4 og 5 av star wars.
Det blir kult.

Hva syntes du om cupcakene vi har laget? Jeg vet de er kule, så du kan ikke si noe annet en at de var awesome.